Siden sist har den store flyttingen skjedd. Flyttingen av halvparten av  barna på barnehjemmet. De har fått ett nytt stort hus å bo i. Til glede for noen, og til sorg for andre som har mistet vennen sin. Så de siste dagene har vi hjulpet til med det. Vi har erfart at organisering og effektivitet er ikke ecuadorianernes største egenskap. Men vi har bare smilt og gjort som de har sagt. Litt dårlig stemning var det kanskje da vi sto i et par timer å skrudde sammen senger, og da vi gikk videre til neste soverom så vi at noen andre gikk for å ta dem fra hverandre igjen. Men vi mener det samtidig er bra for barna å komme til et nytt sted der det ikke er like mange, og de kan bli bedre sett av de voksne.

Den siste uken har vi også dratt opp til jentene i Cañar. Første gangen for å feire bursdagen til Elisabeth! Det var stor stemning. De hadde invitert en del av ungdommene i menigheten til klokka 16.00, så halv seks troppet de opp alle sammen. Vi spiste masse mat, hadde leker, sang bursdagssang og Elisabeth ble slått 20 ganger på rompa med et belte. Noe som tydeligvis er en tradisjon blant indianerne. Vi var også en gang til opp til Cañar for å lære om indianerkulturen i landet, veldig interessant å lære mer om de folkene vi omgir oss med og ser hver dag.

 Den siste tiden har vi begynt å tenke på det at vi reiser hjem snart. Vi planlegger ting vi kan gjøre med folk så vi rekker alt før vi reiser, og vi har begynt på de siste dagene på barnehjemmet. Selv om vi begynner å glede oss til å komme hjem til Norge, så blir det trist likevel å dra herfra og si hadet til alle vi har fått muligheten til å bli kjent med.